|
Maxitaxi fra Sortland taxistasjon kl. 18.00 fredag. Pris kr. 500,- inkl. billett og t/r Sortland - Nyksund. Del 1: Hallvard Birkeland kåserer om Tromsøs uteliv fra år 0. Del 2: Second Floor spiller musikk de opprinnelig spilte, samt ny musikk komponert av artistene etter oppløsningen. Hallvard Birkeland, bandets vokal, uttaler: " Hvis noen i dag hadde spurt folk på Sortland hva de forbandt med navnet Second Floor, så ville kanskje en av tusen svart at det var navnet på et rockeband fra Sortland, som spilte "rar og stygg" musikk på slutten av 60-tallet. I så måte må man kunne si at bandet i alle fall kan smykke seg med tittelen "Sortland kulturhistories best bevarte hemmelighet". Akkurat det har vi nå imidlertid tenkt å gjøre noe med, men det skal jeg komme tilbake til. Det hele startet i 1969, da fire unggutter fra "Upper Blackcountry", og en enda yngre unggutt fra utkanten Strand, bestemte seg for å starte band, rockeband, og ikke hvilket som helst rockeband. Det var på gutterommet til sologitarist Tore Arntsen den store slagplanen ble lagt, og ganske raskt skulle det tegne seg et bilde av et band som ville spille noe annet enn trad, forutsigbar og kjedelig listepop, og i allefall ikke country!!! Sortlands første musikkfundamentalistiske band var dermed født. Det viste seg nemlig at Tore var opptatt av noen musikalske "rarieterer" som John Mayall, The Cream, Jimi Hendrix, Emerson, Lake and Palmer, Savage Rose og Fleetwood Mac. I dag anerkjente, og tildels geniforklarte artister, den gang relativt ukjente, og kun interessant for de spesielt interesserte. Som kjent rev vår foreldregenerasjon av seg det de måtte ha igjen av hår i rein fortvilelse over skrammelmusikken til The Beatles. Da sier det seg selv at vi som tok risikoen på å høre på progressiv rock, hele tida stod i fare for å bli sendt til psykiatrisk klinikk, i verste fall bli landsforvist. Men hvilke sjanser tar man ikke når man er ung, uredd, opprørsk og en smule naiv. Vi var alle nybegynnere i faget, uten at det hindret oss i å gyve løs på et repertoar bestående av relativt vanskelige låter innenfor sjangeren "progressiv bluesrock". For så urutinerte musikere som vi var, var det selvsagt et vågestykke på grensa til galskap, å gi seg i kast med såpass avansert musikk, but who cared? Hvordan det lød? Alldeles grufullt vil jeg tro, og heldigvis og gudskjelov finnes det i dag verken lydopptak eller bilder av datidens band tilgjengelig. forøvrig var det viktig at bandet tok sterkest mulig avstand fra all annen musikk, og denne musikken måtte derfor av bandets medlemmer enten på det sterkeste ignoreres, hetses eller latteliggjøres. Hørte vi navnet Vidar Lønn Arnesen nevnt, og det gjorde vi jo rett som det var, måtte vi ta kollektiv time-out, i verste fall oppsøke lege for å be om sykemelding, og minimum fire dager i isolat. Nå skulle det imidlertid vise seg at de låtene vi fremførte, ikke var av den mest dansbare sorten, hvilket medførte at vi med smerte måtte øve inn et par Beatles-låter, særlig til Tores store fortvilelse. Bandet eksisterte i ca. ett år, og Second Floors opptredner begrenset seg til ukentilge øvinger, samt 4-5 spillejobber, gratis sådanne, på niendeklassens elevkvelder. Ikke all verden, med andre ord, men vi var lykkelige bare vi fikk spille uten at vi måtte betale for det. Bandets fans begrenset seg til ca. 10 stykker, der den harde kjernen besto av 3-4 nære venner og slektninger. Jeg nevner i fleng: Kyrre, Carl Bjarne, Gry og Per-Georg. Nå, 40 år seinere, er omsider tiden kommet for en heidundrende, dog høyst risikabel re-union. Fredag 23. juli spiller vi, nei ikke i Royal Albert Hall, men på brygga til han Carl Bjarne Christiansen i Nyksund. Før det skal dinosaurene hilse på hverandre, samt prøve å øve litt sammen før det braker løs. Dette er som sagt et prosjekt som innebærer høy risiko, stor fallhøyde og tap av det som eventuelt måtte finnes igjen av musikalsk ære. Men shit au, minnerikt kan det uansett bli, og minner er viktig å ta vare på. Går det hele til helvete, kan vi jo alltids i vår skam, og i vår nye selvpålagte eremitttilværels, ta fram hver vår gitar, og lire av oss en god gammel Jim Reeve-låt. Velkommen til Nyksund!" Bandet besto, og består av: Tore Arntsen, sologitar Helge Jakobsen, rytmegitar Eirik Mortensen, bassgitar Willard Fossem, slagverk Hallvard Birkeland, vokal |
Vi starter opp fredag 2. juli med Berntsen, Brøske og Smalås. (Dørene åpner kl 19:00, konserten starter kl 20:00) Reportuaret består av barokkmusikk, opera, revysanger og Nick Cave i en usalig blanding. Lørdag 3. juli er det dobbeltkonsert i brygga med Iris Koch Mikalsen og Håkon Kristiansen som presenterer kammermusikk - (dørene åpner kl 16:00, konserten starter kl 17:00) og Festitur sin konsert "Trommehvirvel og harpeklang. Søndag 4. juli fortsetter vi med Krasnoborsk Ensemble (start kl 18:00) Se annen artikkel under vignetten "Nyheter". Mandag 5. juli avslutter vi langweekenden med høydepunktet som er vår egen Marianne Meløy. Hun vil bidra med skarpe replikker og masse humor bygget inn i et kåseri, akkompagnert av Trygve Brøske på klaver.
Unge, dyktige musikere og sangere fra Krasnoborsk i Arkhangelsk inntar Nyksund Brygge neste søndag. Ensemblet består av 4 sangere og 4 trekkspillere i alderen 12-18 år, så her har unge musikere fra Vesterålen, uansett disiplin, en unik mulighet til å se kolleger fra Russland i aksjon. Kanskje finner spesielt trekkspill- og sangentusiaster denne konserten interessant, men musikkinteressert publikum generelt lar seg som regel imponere av russiske folkemusikere.
En helt unik konsertopplevelse venter publikum når disse ungdommene entrer podiet med musikalsk virtuositet, engasjement og spilleglede. Ensemblet har sitt utspring fra Kunstskole nr 22 i Krasnoborsk, og ble etablert i 1996. Gruppa har vunnet mange priser og er svært aktive i regionens kulturliv.
